SAMURAI II: VENGEANCE

Jeg liker spill som lar meg skjønne hva jeg skal gjøre nesten med én gang, og Samurai II: Vengeance har nettopp den typen umiddelbar appell: en samurai, et sverd og en kamp som setter handlingen i gang uten lang oppvarming. Det gjør det lett å plukke opp når jeg bare har en kort pause. Samtidig er dette ikke et rolig spill jeg kan ha gående i bakgrunnen; oppmerksomheten må være på kampene, og den forskjellen er viktig hvis jeg vurderer det som et lite avbrekk i hverdagen.

Et actionspill som kommer raskt til poenget

Som et arkadespill bygger det på direkte action snarere enn langsom utforsking eller en stor samling systemer å lære. Jeg synes det er en styrke når jeg vil ha tydelig aktivitet med en gang, men det betyr også at spillet passer dårligere hvis jeg egentlig er ute etter en avslappet opplevelse der jeg kan bli avbrutt hele tiden. Kampene krever at jeg følger med på situasjonen og reagerer, ikke bare trykker litt mens tankene er et annet sted.

Den enkle inngangen er ikke det samme som at alt føles ferdig mestret etter noen minutter. Når jeg først blir kjent med kontrollene, blir det mer naturlig å tenke på timing og kombinasjoner, og jeg får en grunn til å skjerpe meg i stedet for å gjøre det samme tankeløst. For meg er dette en nyttig balanse: lett å starte, men mer tilfredsstillende når jeg faktisk følger med.

Når korte økter fungerer best

Det er lett å se for seg en vanlig situasjon der spillet passer: Jeg har noen minutter til overs før jeg skal videre, vil ha noe mer aktivt enn å bla gjennom en meny, og åpner en kamp for å få et raskt avbrekk. Den umiddelbare actionfølelsen gjør at jeg ikke trenger å bruke pausen på å lete etter hva jeg skal gjøre. Men hvis pausen er så kort at jeg må legge fra meg mobilen midt i en intens sekvens, ville jeg heller ventet til jeg kan gi spillet litt mer sammenhengende oppmerksomhet.

Den forskjellen skiller det fra mange enkle mobilspill som er laget for å tåle at jeg ser bort hvert øyeblikk. Her er korte økter mulige fordi spillet kommer raskt i gang, ikke fordi kampene nødvendigvis er uten krav. Det fungerer best som et konsentrert miniavbrekk, ikke som bakgrunnsunderholdning, og det er et mer nyttig råd enn å kalle spillet lett eller vanskelig uten videre.

Visuelt mesterverk

Førsteinntrykket mitt av Samurai II: Vengeance var "wow!" Grafikken er fantastisk. Spillet har en unik tegneserieaktig stil som virkelig får det til å skille seg ut. Det er som å spille i en tegneserie, og detaljnivået er imponerende. Jeg ble sugd inn i det vakre, men farlige landskapet, og det gjorde opplevelsen enda mer spennende.

Kontroller og spillmekanikk

Kontrollene er enkle, men effektive. Du trenger ikke være en proff for å manøvrere karakteren din rundt i spillet. Det er intuitivt, og det tok meg ikke lang tid å komme inn i rytmen. Kampmekanikken er også solid, med en perfekt balanse mellom enkelhet og dybde. Jeg kunne lettere utføre kombinasjoner og spesialangrep, noe som fikk meg til å føle meg som en ekte samurai!

Spillet har også noen kule puslespill og utfordringer som holder deg engasjert. Det er ikke bare hack and slash, men også litt hjernetrim, noe som gir en fin variasjon.

Kontroll, avbrudd og det praktiske valget

At kontrollene oppleves intuitive, gjør det enklere å komme tilbake etter en pause: Jeg trenger ikke bruke tid på å huske et komplisert oppsett før jeg kan gjøre noe nyttig. Likevel bør jeg ikke forveksle enkle kontroller med at enhver avbrytelse er uproblematisk. Når jeg er midt i en kamp, vil jeg helst få følge den til et naturlig stopp i stedet for å måtte legge fra meg spillet akkurat da.

Et konkret tips er å starte en økt når jeg vet at jeg har litt ro, heller enn å åpne spillet mens jeg venter på en melding eller må følge med på noe annet. Slik får de raske kampene flyte, og kontrollene føles som en fordel i stedet for en grunn til å tro at spillet tåler konstant multitasking. For en spiller som vil kunne stoppe når som helst uten å miste konsentrasjonen, er et puslespill eller et turbasert spill ofte et bedre valg.

Historiefortelling

Historien i Samurai II: Vengeance er enkel, men gripende. Du spiller som Daisuke, en samurai på jakt etter hevn mot sine fiender. Det er en klassisk historie om ære, tap og selvfølgelig hevn. Selv om det ikke er det mest komplekse plottet, er det mer enn nok til å holde deg interessert og drive deg fremover.

Det er også noen minneverdige karakterer underveis, med dialog som gir litt dybde til fortellingen. Jeg ble dratt inn i Daisukes verden, og det var lett å føle sympati for hans kamp.

Hva slags variasjon du faktisk får

Historien gir kampene en retning, mens puslespillene og utfordringene bryter opp den rene sverdactionen. Jeg synes den kombinasjonen gjør opplevelsen mer interessant enn en enkel rekke med identiske sammenstøt, men den gjør ikke spillet om til et omfattende eventyrspill. Hvis det viktigste for meg er mange ulike aktiviteter eller en historie med mange forgreininger, ville jeg sett etter noe annet.

Det er også et nyttig skille når jeg velger mellom dette og et typisk mobilspill med korte, gjentatte runder. Her får jeg en tydelig samurairolle og en hevnfortelling å følge, ikke bare en isolert utfordring uten sammenheng. Omvendt vil noen som først og fremst ønsker å konkurrere mot andre eller stadig låse opp nye typer aktiviteter, trolig få mer ut av et spill bygget rundt nettopp det. Jeg ville valgt dette for den direkte blandingen av kamp, enkel fortelling og visuell stil.

Lyd og musikk

Lydsporet er episk og passer perfekt til samurai-temaet. Musikken bygger opp spenningen, spesielt under intense kamper. Lydeffektene er også på topp, fra sverdsving til fiendens skrik - det er en fest for ørene!

Hvem jeg tror vil trives med spillet

Jeg ville anbefalt det til noen som liker fartsfylt nærkamp, setter pris på en særpreget tegneserieaktig presentasjon og vil ha et spill som ikke krever lang introduksjon før actionen starter. Det kan også passe for den som vil ha en enkel fortelling som holder framdriften i gang uten å kreve at man følger et komplisert persongalleri.

Jeg ville derimot vært mer tilbakeholden hvis mottakeren helst spiller uten lyd, foretrekker rolige oppgaver eller ofte må avbryte midt i det som skjer. PEGI 12 er også en relevant del av vurderingen for familier som velger spill til yngre spillere. Dette er et actionspill med sverdbruk og kamp, så jeg ville sett på aldersmerkingen før jeg anbefaler det til et barn, selv om det stiliserte uttrykket kan virke mindre alvorlig enn realistisk grafikk.

Replay-verdi

Jeg må si at jeg følte meg fristet til å spille gjennom spillet mer enn én gang. Med flere vanskelighetsgrader og utfordringer, er det mye å komme tilbake til. Å mestre spillet på de høyere nivåene gir en tilfredsstillende følelse av prestasjon.

For meg handler gjenspillingen først og fremst om å bli bedre og prøve høyere vanskelighetsgrader, ikke om at spillet nødvendigvis skal overraske med en helt ny type opplevelse hver gang. Det er et viktig forbehold: Hvis jeg liker å lære mønstre, finpusse hvordan jeg kjemper og teste ferdighetene mine på nytt, gir det en naturlig grunn til å vende tilbake. Hvis jeg vanligvis er ferdig med et spill så snart historien er over, er det ikke sikkert at ekstra gjennomspillinger veier like tungt.

Pris, versjon og forventninger

Spillet koster 13,00 kr, så jeg ville vurdert kjøpet ut fra hvor mye jeg liker akkurat denne typen action, ikke ut fra forventning om et endeløst mobilspill. Det har en gjennomsnittlig vurdering på 5,0 fra rundt 17 000 vurderinger, og over 100 000 installasjoner. Tallene tyder på at mange har funnet det verdt å prøve, men de forteller ikke alene om kampstilen passer meg. Det er fortsatt sjangeren og øktvanene mine som bør avgjøre.

Deca_Games står bak spillet, som først kom ut 24. juni 2011. Den nåværende versjonen er 1.5.0, og Android-enheten må ha versjon 6.0 eller nyere. Jeg ville sjekket dette før jeg kjøper, særlig hvis jeg bruker en eldre telefon eller nettbrett. For et betalt spill er det også greit å tenke gjennom om jeg vil ha en avgrenset actionopplevelse framfor et gratis spill som ofte lokker med mange korte økter; her betaler jeg for selve spillet og bør velge det fordi jeg liker kampene og presentasjonen.

Når jeg heller ville valgt noe annet

Hvis jeg bare har noen sekunder mellom andre oppgaver, ville jeg valgt en aktivitet som tåler å bli avbrutt uten at jeg må holde styr på en kamp. Hvis jeg er ute etter lange samtaler, omfattende utforsking eller en rolig historie, ville jeg også valgt et annet eventyrspill. Og hvis jeg helst vil ha noe som stadig føles helt nytt, kan den velkjente samuraifortellingen og fokuset på kamp bli for smalt.

Det er ikke nødvendigvis svakheter for alle; det er avveininger. Den klare retningen gjør det lettere å vite hva jeg får, men den setter også grenser for hvem som vil bli hektet. Jeg ville særlig tenkt over om jeg liker å gjenta kamper for å mestre dem. Den spilleren får mer ut av utfordringene enn en som bare ønsker å se historien én gang og gå videre.

Replay-verdi

Jeg må si at jeg følte meg fristet til å spille gjennom spillet mer enn én gang. Med flere vanskelighetsgrader og utfordringer, er det mye å komme tilbake til. Å mestre spillet på de høyere nivåene gir en tilfredsstillende følelse av prestasjon.

Enten du er en hardcore gamer eller en casual spiller, gir Samurai II: Vengeance nok innhold og moro til å holde deg engasjert i lange perioder.

Alt i alt, hvis du leter etter et spill som kombinerer fantastisk grafikk, solid gameplay og en engasjerende historie, er Samurai II: Vengeance definitivt verdt en titt. Så, hva venter du på? Ta opp sverdet ditt og bli en legendarisk samurai!